Skal fullmektigen ha betalt? Det bør fullmakten svare på
Å være fullmektig kan bli en betydelig jobb over mange år: regninger, selvangivelse, kontakt med NAV, kanskje et boligsalg. Bør innsatsen lønnes? Loven har et svar mange overrasker seg over.
Lovens utgangspunkt: taushet er et valg
Etter vergemålsloven § 88 kan fullmektigen dekke nødvendige utgifter av dine midler og kreve et rimelig vederlag — *med mindre fullmakten sier noe annet*. En fullmakt som ikke nevner vederlag, gir altså fullmektigen rett til betaling, i praksis fastsatt av fullmektigen selv. Det er sjelden det fullmaktsgiveren så for seg.
To ryddige løsninger
- Ulønnet, men med utgiftsdekning. Mange fullmektiger — typisk ektefelle eller barn — vil ikke ha betaling. Da bør fullmakten si det uttrykkelig, samtidig som retten til å få dekket nødvendige utlegg (porto, reise, gebyrer) består.
- Vederlag med et årlig tak. Skal fullmektigen lønnes, sett et konkret årlig maksimalbeløp. Da vet alle hva som gjelder, og beløpet kan indeksreguleres fra underskriftsåret slik at det ikke spises opp av prisstigning.
Begge deler forebygger det samme: mistanken. En fullmektig som tar betalt uten klare rammer, møter fort spørsmål fra søsken og øvrig familie — selv når alt er gjort riktig.
Klarlagt behandler vederlag som et eget spørsmål i intervjuet, og seksjonen står alltid i dokumentet — også når svaret er nei. Nettopp fordi taushet i fullmakten gir fullmektigen rett til vederlag etter § 88, er en tom fullmakt på dette punktet ikke nøytral.
Hva er et «rimelig» vederlag?
Loven angir ingen sats. I vergemålssaker brukes ofte faste, moderate årlige beløp som referanse, men for fremtidsfullmakter er rammen din å sette. Et konkret tak i fullmakten fjerner hele tolkningsspørsmålet.
Kan fullmektigen få dekket tapt arbeidsfortjeneste?
Bare hvis fullmakten åpner for det. Utgangspunktet i § 88 er dekning av nødvendige utgifter pluss et rimelig vederlag — skal større økonomiske byrder kompenseres, bør det stå uttrykkelig i dokumentet.
Hvem kontrollerer at fullmektigen ikke tar for mye?
Fullmektigen skal føre oversikt over disposisjonene (§ 85), og Statsforvalteren kan kreve opplysninger når det er behov (§ 90). I tillegg kan fullmakten pålegge en årlig oversikt til de nærmeste — den beste kontrollen er åpenhet satt i system.
